mar
Noen ganger i livet møter en mennesker som treffer en langt inn i sjelen. Disse menneskene stråler godhet tvers gjennom, og får en til å umiddelbart føle seg vel og viktig i deres nærvær.
Tina er en av disse! Hvis du spør meg hvem Tina Jahr er, så vil jeg svare at hun er ett av de største unikumene innen pole i Norge, kanskje også i verden. Hennes kompetanse, hennes hig etter kunnskap, hennes vanvittig inkluderende og vakre personlighet gjør henne til en av de råeste menneskene jeg noen gang har møtt.
Langt tilbake i tid, lenge før jeg startet min pole karriere, kom jeg over en youtube video av Tina der hun gjør en av sine mange nydelige pole komboer, og jeg ble rett og slett litt betatt. Noe så vakkert, en slik kroppskontroll og utstråling har jeg aldri sett makan til. Jeg kan trygt påstå at denne dama la grunnlaget for min egen pole interesse, lenge før jeg engang hadde tatt i en pole stang i virkeligheten. På den tiden var hun en dame på en skjerm, i dag er det en jeg har hatt gleden av å møte henne flere ganger. Jeg har hatt flere workshops med henne, privattimer, lange samtaler i studio og til og med delt ett junk food måltid hjemme i min egen stue. Og om jeg ikke var imponert nok av denne dama før, så er jeg i hvert fall det nå som jeg har blitt kjent med henne. Den virkelige Tina i den virkelige verden!
Om ikke så lenge så kommer hun tilbake til oss for å dele prosjektet sitt, Train Spire. Da gir hun oss muligheten til å plukke alt vi kan av kunnskap og triks. Og i den forbindelse tenkte jeg at dere andre også skulle få ett lite innblikk i hvem denne fantastisk flotte dama er!
Så hvem er egentlig du, Tina?
Jeg er en ivrig idrettsjel og nerd. Jeg elsker å nerde meg til kunnskap om kroppen vår, trening og egentlig alt som har med bevegelse å gjøre. Jeg har ansett meg som litt av en «loner» som heller tilbringer tid foran pc og leser faglitteratur enn å dra ut å feste og være sosial.
Hvilken kompetanse har du opparbeidet deg i forbindelse med pole trening?
Nå er det 13 år siden jeg startet med pole. Men før det har jeg drevet med idrett i hele mitt liv. Jeg har faktisk ikke gjort annet enn å trene! Jeg elsker å bruke kroppen og finne ut av hva den er kapabel til å gjøre. Da jeg begynte på videregående valgte jeg idrettsfag, der jeg fokuserte på breddeidrett på tross av at jeg var toppidretts utøver. I løpet av mine voksne år tok jeg Bachelor i fysisk aktivitet og ernæring. Gjennom den utdannelsen ligger også PT, Personlig Trener. Jeg følte det var lite kunnskap generelt innenfor dette feltet, så interessen for å lære mer har bare økt med årene.
Hvordan oppdaget du pole?
Som nevnt har jeg alltid trent mye, og vært innom mange forskjellige idretter. Men jeg oppdaget pole gjennom Paradise hotell faktisk. Der var det en deltaker som drev med pole. Gutta i vennegjengen var så sykt imponert over hva hun fikk til, så jeg ble fristet til å prøve. Det å vise at dette kan jeg også klare. Så jeg meldte meg på en time der jeg desperat forsøkte å lære meg en fireman spin. Det var tilnærmet umulig, ler hun. Men en shouldermount gikk uten problem. Her oppdaget jeg at jeg mangler totalt koordinasjon, og at det var mye vanskeligere enn det så ut til. Men jeg fikk helt dilla fra første sekund og har siden ikke sluttet. Pole er nesten som heroin, det er ekstremt vanedannende.
Da instruktøren etter hvert ble gravid, så ble vi enige om at hun skulle forklare triksene, mens jeg kunne demonstrere. Det var her jeg oppdaget at instruksjon var veldig spennende. Så da instruktøren gikk ut i svangerskapspermisjon tok jeg over hennes klasser. Dette var da på Freestyle pole studio, der hadde vi 8 stenger i 50 mm og uten spin. Men selv da hadde vi alt fra 8-16 deltakere på kurs. På den tiden var noe av det mest avanserte vi gjorde flag holds, jadesplit, inside leghang og shouldermount. Jeg begynte etter hvert å lære meg triks via YouTube og fulgte videoer av Oona Kivele og Janine Butterfly. Jeg husker da backgrab spin, eller Oona spin som den da het, ble en greie. Det var revolusjonerende!
Pole er jo som kjent ekstremt vanedannende! Hva var det med pole som gjorde deg bitt av basillen?
Det som er så fantastisk med pole er kombinasjonen av forskjellige skills. Variasjonen og friheten i pole er helt forskjellig fra en del andre idretter. Vi fokuserer på både styrke, koordinasjon og fleksibilitet. Det er definitivt den vanskeligste idretten jeg har prøvd.
Det var motiverende for meg at jeg ikke fikk til noe lett og enkelt, jeg måtte jobbe for progresjonen. Følelsen da en endelig forstår ett triks er helt avhengighetsskapende. Deretter blir pole altoppslukende. Jeg søkte opp videoer på YouTube og kunne sitte i timevis å se på dette. Jeg fikk faktisk litt kjeft på jobb noen ganger fordi jeg satt å så på pole videoer.
Siden vi kun hadde statisk stenger i studio hadde jeg aldri prøvd spinning pole før. Så der fikk jeg meg en kalddusj da jeg meldte meg på mitt første NM. Jeg visste jo ikke da at en måtte vise triks også på spinning. Så da hadde jeg 6 måneder på meg å lære meg spinning pole. Og det var vanskeligere enn jeg trodde. Ikke hadde jeg trodd at det skulle være så vanskelig å gjøre invert på spinning…eller at en skulle bli så kvalm. Jeg kastet opp flere ganger under noen av timene. Så da jeg var klar til å konkurrere, ble jeg flyttet opp til Elite klassen, og vant mitt første NM gull. Jeg husker jeg ble så sjokkert, jeg kjente jo ikke så mange i pole miljøet på den tiden.
Så mens vi er inne på dette med konkurranser, kan du fortelle litt mer om det?
Mitt første NM var i 2014 og siden har jeg konkurrert hvert år fram til 2019. I 2017 trakk jeg meg på grunn av min psykiske helse. Men alt i alt har jeg endt opp med 5 NM, 3 gull, 1 sølv og 1 bronse. Jeg har konkurrert mest i kategorien sport. I 2015 kvalifiserte jeg til VM i London, der jeg endte på 33.plass. Jeg husker at jeg presterte så dårlig og gjorde mange feil. Jeg var rett og slett ikke godt nok forberedt, hadde hatt alt for mye stress og skader i forkant. Der burde jeg lyttet mer til kroppen og ikke pushet meg for mye. Men det var en veldig god lærdom.
Jeg tror det er vanskelig å kun trene for seg selv, uten coach eller instruktør. Det er jo ikke så mange steder å be om hjelp da en selv ligger i toppen. Derfor fløy jeg til England for å trene med Sarah Scott. Da fikk jeg muligheten til å lære av en av de virkelig store. Jeg fotfulgte henne en hel uke, observerte hvordan hun levde og trente. Da fikk jeg muligheten til å virkelig «pick her brain», hvordan lage rutine, hva hun tenker og fokuserer på. Det var en helt revolusjonerende opplevelse!
Hva er ditt hovedfokus som instruktør og coach?
Opplevelsen etter ett dårlig vm og besøket hos Sarah, fikk meg til å forstå hvor viktig det er å ha en coach. Det å ha noen å spille på, konferere med og sette sammen rutinen sammen med. Jeg skjønte da at dette er noe pole Norge trenger. Da hadde jeg begynt å jobbe på Sometimes Pole Studio, og snakket med lederen der. Jeg ønsket å sette sammen ett NM lag som jeg kunne coache. Da ble Team Sometimes dannet. Her bruker jeg veldig mye av mine egne erfaringer som utøver selv. Ikke nødvendigvis innenfor pole, men andre idretter jeg har trent opp i gjennom, der jeg selv har hatt coach. Jeg tar med meg det de gjorde, som jeg syntes var bra. I tillegg til det har jeg tatt flere coaching kurs og jobbet en del med salg og kommunikasjon, noe som kommer godt med i forbindelse med med både coaching til konkurranser, og som instruktør. Der har lært mye om hvordan en skal kunne få fram beskjeder på en pedagogisk måte. Så jeg bruker faktisk mye salgs erfaring som coach. Opp i gjennom har jeg vel coachet mellom 50 og 70 utøvere, så noe erfaring har jeg opparbeidet meg.
Som instruktør er nok mitt hovedfokus å skape livslang glede til trening og egen kropp. Ikke nødvendigvis hige etter å bli best, men å oppdage at grunnverdien er gleden i å bruke kroppen sin.
Og hva er ditt favoritt triks?
Hvis jeg skal svare utfra hva som er min favoritt foran ett publikum, så må det være starfish eller russian split. Men trikset jeg har jobbet mest med er spachcook, så det gir litt ekstra følelse av stolthet å gjøre den. Det morsomme er at jeg til dags dato ikke klarer en side superman. Vi har ledd mye av det i studio. Jeg vet ikke hva det er med den, men jeg har bare aldri fått den til. Så har jeg og lært at enkelte triks er det helt lov å legge fra seg. For eksempel måtte jeg gi opp rainbow marachenko. Det viste seg at på grunn av fysiske utfordringer i ryggen, så var ikke dette trikset mulig for meg. Og det er helt i orden. Det er viktig å akseptere at en del triks ikke fungerer på alle kropper.
Finnes det noen triks du kvier deg litt for å gjøre? Sånne som får fart på adrenalinet?
Da må jeg nok si regrip flips eller superman dive på spinning. Det knyter seg alltid litt ekstra i magen når jeg skal gjøre sånne triks.
Pole og annen trening generelt påvirker oss veldig som mennesker. Hvordan står det egentlig til med egen helse etter mange år med pole? Både fysisk og psykisk?
Jeg har alltid vært veldig åpen om at jeg sliter en del psykisk. Og dette er viktig å snakke om. Det er jo med på å påvirke pole treningen. Tidligere slet jeg veldig med dårlig selvbilde, og pole miljøet har jo ikke alltid vært like bra på det området. Rent fysisk er jeg jo både mykere, sterkere og raskere. Men det har jo blitt en del skader opp igjennom. Jeg har tatt noen dårlige avgjørelser i forbindelse med konkurranser, her ignorerte jeg smerter over lengre tid. Bet tenna sammen og pushet på. Og det er klart at det påvirker psyken veldig å gå med smerter over tid. Denne glorifiseringen av å bite tenna sammen må vi få vekk fra idrettsmiljøet. Jeg lærte ett veldig bra begrep en gang, «are you hurt, or are you injured?». Det er verdt å merke seg.
Og hvordan finner du motivasjon i dårlige perioder?
Jeg ser på pole som ett ekteskap. Det vil alltid være gode og dårlige perioder, og vi må lære oss å vokse rundt det. I dårlige perioder, for eksempel da jeg skadet skulderen, fokuserte jeg masse på floor work. Og når skulderen ble bedre, hadde floor work arbeidet mitt påvirket pole egenskapene mine. Det handler om å flytte fokuset litt. Det kan være veldig tungt psykisk å trene så mye, men med en fulltidsjobb som instruktør kan en ikke bare legge seg ned å hvile. Og det å instruere når en har smerter er fryktelig vanskelig. Elevene tar det jo alltid veldig fint, men jeg selv føler at jeg ikke har gjort en like god jobb. Og det går ut over selvtilliten. Innsatsen min blir ikke like god som da jeg er skade- og smertefri, og en føler en ikke får tilbudt elevene det beste av det beste. Men jeg har faktisk aldri fått noen negativ tilbakemelding fra elever på dette. Kanskje vi bare er for harde med oss selv som instruktører?
Vi opplever alle en del ups and downs i treningen vår, plutselig stagnerer vi helt og alt virker umulig. Hva gjør du i slike perioder?
Bytt fokus! Plukke ut en annen oppgave. Sliter en med styrke elementer, fokuser heller på å tøye mer. Det er meningen at vi skal ha en progresjons kurve i tekniske skills. Vi opplever å ha en rask utvikling over en lang periode, så plutselig stopper det helt opp. Dette er en del av teknikk trening og betyr rett og slett at vi har brukt opp det potensialet en har i forhold til de fysiske egenskapene vi har akkurat nå. Jo bedre en blir innenfor idrett, desto mindre blir jo potensialet til å bli bedre. Eller med andre ord, desto bedre du er, desto vanskeligere er det å bli enda bedre. Og da handler det om å flytte progresjons kurven ved å fokusere på basis kunnskaper som f.eks styrke, fleksibilitet, koordinasjon osv. Ved å bedre disse basis kunnskapene, så åpnes mer av potensialet og progresjonen vil kunne øke igjen. Dette er ett stort tema, og kommer til å bli en viktig del av Train Spire prosjektet jeg skal gjennomføre hos dere.
For oss andre så er jo du helt i toppen i pole, ingenting er umulig for Tina, tenker vi…så har du en svak side i pole?
Jeg har ikke spesielt god rytme og er tilnærmet tonedøv. Så det å danse eller gjøre koreografier er en kjempe utfordring. Jeg har til og med måtte ta i bruk videoer på YouTube der en kan klappe takten for å øve meg. Så det å freestyle uten å gjøre store triks er fryktelig vanskelig for meg.
Hvilke tanker gjør du deg rundt dette med kropps fokus?
Tina som utøver og Tina som instruktør står ikke alltid overens. Som utøver er jeg hard med seg selv. Jeg har slitt mye med eget kropps fokus. Og ett viktig element er at dette IKKE skal være en del av min instruksjon. Samtidig er jo en del miljøer preget av at utseendet spiller stor rolle. Ofte er det ikke selve studio, gjengen eller klubben som fokuserer på kropp og utseende, men heller hvilke personer som er oppsøker disse stedene. Der det er mange «selfie people» vil kropps fokus spille en større rolle og gjøre det vanskelig. Så det er viktig å holde seg grounded i egne verdier.
Og hva med stigmatisering innen pole? Er dette fortsatt ett problem, eller tror du omverden har begynt å akseptere oss?
Det var veldig mye stigmatisering da jeg startet med pole, det ble mye kommentarer om stripping og kropp. Vi var jo blant de første som sto frem i norske medier om pole, og ble etter hvert ganske lei av journalister som skulle snakke om stripping. Heldigvis er det mindre vanlig med strippe kommentarer nå enn det var før. Det har jo skjedd en stor utvikling på den fronten, der pole har kommet mer fram i lyset og blitt mer stuerent og akseptert som idrett. Men selv om strippe kommentarene har blitt mer borte over tid, er det fortsatt mye fokus på kroppen vår.
Jeg blir alltid så skuffet når folk skal fokusere på kroppen min fremfor prestasjonen. Ofte får jeg jo spørsmålet «hvordan har du fått sånne muskler?» fremfor «hvordan har du klart å opparbeide deg slike skills?» Jeg er så lei av å bli glorifisert som en vandrende six pack. Jeg innehar så mye erfaring, kunnskap og kompetanse på dette med trening og movement, så jeg skulle ønske folk kunne fokusere på det i stedet for størrelsen på musklene mine. Jeg er av de som lett bygger muskler, og har alltid vært liten og med lav fettprosent. Det er selvsagt mye trening bak, men da er det resultatet av treningen i form av skills en bør fokusere på, ikke hvordan den fysiske kroppen har utviklet seg.
Hva ville du sagt til de som ønsker å prøve pole, men som mener de ikke er sterke eller fleksible nok?
Sterk nok til hva da? Å gå rundt stanga? Pole er jo som kjent for alle, og uansett hvilket utgangspunkt man har, så er det ingenting i veien for å prøve pole. Ferdighetene kommer etter hvert. Og ikke minst styrken….så det er ingenting som heter «ikke sterk nok». Og en trenger jo absolutt ikke være sterk for å drive med pole heller? Pole kan også være floorwork og low pole, som krever mindre styrke enn å gjøre deadlifts. En kan fokusere kun på contemporary og dans, uten å løfte seg opp en eneste gang. Pole er jo så mye forskjellig, så her er det bare pick and choose din retning.
Hva er du mest stolt av i din pole karriere?
Det må være prosessen ved å oppdage at det er ok å ha forskjellige kropper og at det er greit å gjøre forskjellige ting. Det å forstå at vi kan løse oppgaver forskjellig. Skill messig var det å selv føle at jeg har blitt bedre i floorwork. Der har jeg mye å takke Josh Taylor for. I en periode da jeg var skadet og ikke kunne trene som før, ble floorwork noe å flytte fokuset til. Her kom jeg og litt ut av komfort sonen og fikk jobbet med elementer jeg ikke var så god på. Så timene med han var helt fantastisk, og det å kjenne på at jeg hadde en så god utvikling var utrolig deilig. Og jeg har tatt med meg mye av dette over til min vanlige pole trening i ettertid.
Hva ville du gjort andelenes i pole, nå som du sitter på så mye kunnskap?
Jeg skulle vært mye snillere med meg selv. Både fysisk og psykisk. Jeg skulle lyttet mer til kroppen, trent mindre gjennom skader og vært mindre hard mot meg selv og egen utvikling. Jeg ville oppsøkt hjelp utenfor pole miljøet som for eksempel melde meg på contemporary kurs. Det er så mye flotte alternativer der ute, som er med på å bedre våre skills som pole utøver, hvis vi bare tør å utforske de. Vi har en tendens til å bli litt låst til pole studio, men det å benytte seg av annen inspirasjon er så utrolig viktig for egen progresjon og selvfølelse.
Du oppfattes jo som tryggheten selv, så jeg har vanskelig for å se for meg at du blir nervøs…har du noen gode tips for de som sliter med sceneskrekk?
Det er bra å være nervøs, jeg er alltid nervøs før jeg skal på scenen. Men nerver blir til tension, og uten tension på scenen så ser en dau ut. Nerver konverteres til ren energi og adrenalin på scenen. Så for det beste resultatet, bør du være nervøs. Jeg er nok mest redd for å få jernteppe på rutinen min, det å plutselig glemme hva jeg skulle gjøre og bare bli stående der. Men dette er kun i forkant, så snart musikken starter kroppen av seg selv. Så lenge en har trent inn rutinen godt, jobber muskel minnet og får deg gjennom rutinen.
Under NM i 2016 hadde jeg kun laget rutinen i hodet mitt, og kjørt gjennom deler av den kanskje tre ganger. Tross skader skulle jeg bare kline til på scenen. Og dermed gav jeg meg selv en unnskyldning dersom det skulle gå dårlig. Og det å ha en unnskyldning klar i tilfelle det går dårlig er en skikkelig fyfy innen trenings psykologi.
Og sånn helt til slutt, hvem er ditt forbilde i pole?
Åh, kan jeg bare plukke ut en?? Alle har så forskjellige ting de er inspirerende på! Men gjennom tidene, må jeg si Sarah Scott… Sammen med Bendy Kate.
Det er jo nettopp det som var både bra og dårlig med covid lockdown. Før var det en «håndfull» virkelig gode utøvere helt i toppen, men alle de andre helt råe utøverne har jo også alltid vært der. Men gjennom lockdown ble online trening mer populært, og dermed åpnet det dørene for at flere kunne få vist seg fram. Så det hadde sine fordeler på det området.
Så etter samtalen med Tina reflekterte jeg litt over dette med forbilde i pole…. hvis jeg skal velge ett, og bare ett forbilde, må jeg fokusere på forskjellige egenskaper hos en og samme person. Det må være en utøver med vanvittig gode pole skills, en utøver som trollbinder meg med sine rutiner, som har glidende overganger mellom triksene, som utfører triks med stålkontroll. Det må være en person som innehar kunnskaper, og egenskaper som instruktør, nettopp fordi dette med kunnskap og veiledning er så viktig for oss rundt. I tillegg til å være en god pole utøver, bør også denne personen inneha gode medmenneskelige egenskaper. Det å få andre til å føle seg vel, å føle seg sett og ivaretatt. Det å få folk rundt seg til å føle seg som verdensmestere er en egenskap som svært få har, men jeg kan komme på noen få. Mitt forbilde i pole må også være menneskelig i form av å kunne vise sine svakheter uten skam, kunne være ærlig om ting som er tøft og vanskelig. Dette gjør forbildet så mye mer gjenkjennelig og jeg kan relatere meg til denne personen. Det må være en person jeg ser opp til, beundrer og respekterer.
Og jeg har kommet fram til at det er kun en person som har alle disse egenskapene….Tina Jahr!!!
#withlove Tina og Kita